Muskat

Så var vi tilbake med skrivepulten …

Ikke at det gjør all verdens forskjell, er ikke så mye nytt å fortelle. Påsken er rett rundt hjørnet, og jeg har så vidt begynt å lete gatelangs etter butikker med smågodt, i stedet for å kjøpe haugevis av alt for søt, europeisk melkesjokolade. I dette øyeblikk skulle jeg ønske jeg hadde tenkt på det mens jeg fremdeles var hjemme. Er vel begrenset hvor mye jeg kunne dratt med meg i håndbagasjen, men likevel!

Ellers ser jeg frem til en uke ferie! Selv om jeg ikke gjør så mye her borte, blir det etter hvert slitsomt å bare møte opp til kurs noen få timer til dagen. Rutiner er vel og bra, men det blir alltid litt bedre når man er helt sikker på hva man får igjen for det. Selv om det tidligere var for å få tyskkunnskapene jeg trenger for utdanning, er ikke det like viktig lenger, ettersom jeg har bestemt meg for å vente enda litt lenger før jeg går tilbake til studiene. Å lære tysk er selvfølgelig noe jeg alltid kommer til å få bruk for, men nå er det litt lenger inn i fremtiden.

Men ikke bekymre dere for at jeg har utsatt studiene (igjen)! Jeg har heller bestemt meg for å prøve å bo her nede, i hvert fall en liten stund til (kanskje par et år eller no’), men så selvstendig som mulig. Leter etter diverse jobber rundt omkring, der mine tyskkunnskaper enten er gode nok, eller der de har bruk for engelsk, eller tilogmed norsk. Et par venner av meg har også hjulpet meg litt ved å sende diverse annonser til meg når de tilfeldigvis har kommet over dem på nettet. Foreløpig har jeg ikke hatt stort hell, men hvem vet! Alt kan endre seg på de neste to mnd. (Det er i det minste lov til å håpe.)

Ellers har jeg her et par bilder som det stadig mases på hjemmefra! Er ikke alltid jeg kommer på å ta bilder når jeg er ute, men det har nå blitt ett og to her og der!

Bilde 1: Varm vårdag i Wien

Bilde 2 og 8: Prater (fornøyelsesparken) er åpen året rundt. På senhøsten er de aller fleste karusellene og bodene stengt, men de begynner så vidt å åpne igjen tidlig om våren. Innen mai er det aller meste av parken åpen.

Bilde 3: Mja, er vel ikke så mye å si …? Var et fint motiv?

Bilde 4: Stod opp tidlig en dag og bestemte meg for å ta en liten frokost ved Naschmarkt! Ikledd sommerjakke i strålende sol med «typisk Wiener-frokost», kan man trygt si det var en relativt perfekt start på dagen!

Bilde 5: Man ser denne typen bygninger rundt over alt her i byen. Akkurat denne er tatt rett rundt hjørnet fra Stephansdom.

Bilde 6: Rett utenfor t-banen ved Schottentor. Skiltet og trikkeholdeplassen er vel ikke helt i verdens gunstigste posisjon, men man kan fremdeles se hvor flott Votivkirken er. Universitetet i Wien er ikke med på bildet, men er rett til venstre fra der jeg står.

Bilde 7: Øl i parken, sigaretter og varmt nok vær til å sitte ute i gresset (uten å bli våt i baken) midt i mars! Er det rart jeg ikke føler for å flytte tilbake til Norge med det første?

Det er morsomt de små tingene man etter hvert legger merke til i andre kulturer. Her i Wien har jeg alltid hatt inntrykket av at norsk og østerriksk kultur er ganske likt! Og det er de også, i grunn. Likevel er det et par småting som jeg skulle ønske jeg var oppmerksom på litt tidligere.

Hovedtingen er, uten tvil, hvor høflige alle er her. Det var jeg forsåvidt klar over fra starten. Jeg var bare ikke sikker på hvordan jeg skulle gå rundt det; hva som var greit, og hva som ikke var det. For eksempel er folk veldig vage når det kommer til å uttrykke negative følelser overfor et bestemt tema. Hvis man har en samtale med noen og kommer innpå hva man liker å gjøre på fritiden, er det i Norge relativt akseptabelt å komme med en direkte negativ reaksjon på andres fritidssysler. For eksempel «jeg har aldri helt forstått hva som er så interessant med fotball» eller (litt høfligere) «personlig finner jeg ikke fotball særlig interessant … Men for all del, fortell meg alt om den Britiske fotball-ligaen!».

I Østerrike, derimot, og muligens i resten av verden, for alt jeg vet, er det bedre å tusle rundt grøten og svare med ting man overhodet ikke mener: «Fotball virker veldig interessant, og jeg har alltid vurdert å prøve det ut selv, men har aldri funnet tid til det».  Oversatt til norsk: «Jeg har ingen interesse av å løpe rundt og rundt i evigheter på jakt etter en rund ting laget av lær». Det er det samme som hvis noen kommer med et forslag man egentlig finner helt forrykt. Heller enn å si hva man egentlig mener, sier man «det er en veldig god idé, men jeg tenkte at vi kanskje heller kunne …»

Etter hva jeg er vandt til hjemme, der det høfligste man hører til et absurd forslag er et langtrukket «Mjaaa …», virker det å kalle en månelanding med en vanlig nyttårsrakett en «god idé» som en direkte fornærmelse av min intelligens. Derfor er det også vanskelig å ta seg i skinnet når jeg snakker med lokale og prøve å ikke lage spesielle grimaser eller rynke brynene til de merkeligste ting! Så langt har jeg ikke gjort særlig stor suksess.

Heldigvis har jeg heller ikke hørt så mange meget spesielle forslag at det gjør noe. Men etter flere år med et over-uttrykksfullt ansikt, er det vanskelig å legge bånd på seg, også i mildere, mer hverdagslige tilfeller. Som igjen gjør det å bli bedre kjent med de fleste lokale litt mer krevende. Både fordi jeg sjelden vet hvordan jeg skal reagere på diverse ting de sier, og fordi jeg aldri helt forstår om de mener det de snakker om. Det er nemlig sånn, at mens alle andre her kan ta et hint, har jeg null erfaring med å finne ut om «ja, vi burde definitivt ta en kaffe en gang», er et ærlig «ja», eller et høflig «nei». Så lagt har jeg funnet ut at den beste måten å avgjøre det på, er å sende dem en melding neste dag og se om de faktisk avtaler et spesifikt tidspunkt. Den skal østerrikerne ha: de lager ikke avtaler for så å ikke møte opp!

Men selv om det å bli kjent med de fleste har vist seg en større utfordring enn jeg forventet, vil jeg kalle meg selv heldig. Jeg har blitt kjent med flere som finner min relativt direkte personlighet, om ikke sjarmerende, så i hvert fall underholdende! Mulig at de er få, men i det minste har vi interessante samtaler. Og om ikke annet passer de på at jeg faktisk beveger meg utenfor leilighetens fire vegger en gang i blant, også i helgene!

Fun fact: Hver gang jeg går inn i en butikk, har de ansatte en spesiell måte å hilse på. Det har tatt meg fire måneder å finne ut akkurat hva de sier. Helt i begynnelsen, da jeg kom i september, var jeg en smule forvirret over at alle hilste med å si «biscuit». For det første er det et engelsk ord, for det andre gir det ingen mening å hilse kunder ved å si «kjeks». Spesielt når de aldri har et fat med kjeks å tilby tilgjengelig. Etter et par uker slo jeg meg til ro med at det sikkert var «bis gut» de sa. Det og en relativt spesiell hilsen, men det var det nærmeste jeg kom noe som kunne minne om en hilsen på tysk. Da jeg tilfeldigvis kom til å nevne dette for en venn forleden dag derimot, brøt han ut i gapskratt. Det viser seg at ikke bare har jeg hørt feil. Jeg har klart å omgjøre «grü» til «bi». Hva de faktisk sier når jeg går inn i en butikk, er «Gruß gut».  Det har vært ganske klart en stund nå at Wien har en ganske spesiell dialekt, men man skulle likevel tro at jeg etter hvert klarte å skille to så utrolig forskjellige lyder!

Hvor mange bokstaver kreves det for å skrive «fartsgrense»? 26, hvis du snakker tysk. Virkelig? Trenger man nesten hele alfabetet for et ord med så enkel mening? Noen ganger lurer jeg på om tyskerne oppfant alle grammatikkreglene, for ikke å snakke om halvparten av ordene, bare for å gjøre det vanskeligere for andre å lære seg deres språk.

Vel, muligens ikke. De fleste språk har vel ord og regler som folk i andre land finner unødvendige, irriterende eller rett og slett tåpelige. Slik er det for eksempel med meg og tysk. Språket har begynt å komme mer på plass, og dermed også forståelsen av alle de intrikate reglene. Men, selv om jeg nå (delvis) forstår dem, gir de enda mindre mening enn de gjorde da jeg slet med å lese ferdig sidene i en bok. Da var det meningen bak ordene jeg prøvde å forstå, ikke grammatikken i seg selv. I hvert fall til en mye mindre grad. Det sier dog seg selv. Et enkelt ord på tysk kan på mange måter representere en hel setning i norsk eller engelsk. Mange er lange, gjerne med tre pluss pluss ord satt sammen. Det krever med andre ord ofte en del konsentrasjon for å finne ut hvilke ord en skal slå opp i ordboka for å få meningen av hele «original-ordet» til slutt. Et tips for folk som sliter med ordbindingsfeil i norsk: hold deg langt borte fra tysk! Både for din egen del, og den stakkar personen som skal prøve å lese det du har skrevet etterpå!

Likevel er det, og har alltid vært, språket som er den vanskeligste delen med å bo i Østerrike. Med mindre du ikke lever av pappas penger og må finne deg en jobb til å livnære deg selv på. Arbeidsmarkedet for folk uten tyskkunnskaper er, mildt sagt, lite. Selv har jeg ikke lett så mye, men har hørt fra andre i klassen hvor mye de sliter med å finne noe annet en MacDonalds. Glad jeg ikke er der helt enda! Men det kommer nok fort nok. Når det blir varmere i været finnes det grenser for hvor mye jeg gidder å sitte i ro. Da må det i det minste frivillig arbeid til for å finne noe annet å gjør enn å vandre gatelangs gjennom hele byen. Ikke at det hadde vært et stort problem heller. Men de sier jo så, det er menneskelig instinkt å være til nytte på en eller annen måte. Det gjelder nok meg og. Etter hvert. Forhåpentligvis.

Akkurat nå er været her nede ganske vekslende. For et par dager siden var det så kaldt at jeg var redd for å fryse av meg fingrene. I dag skinner sola, og det er relativt varmt, så lenge man unngår skyggen. Men der igjen, så lenge jeg har bodd her, har det vært tilfelle. Helt siden september har været vært veldig av og på. Heldigvis er det ikke så mye snø som mange hadde ventet seg! De fleste jeg kjenner her er ganske skuffet over det. Jeg, derimot, er veldig fornøyd! Med sola kommer energien, og med energien kommer trangen til å komme ut og se andre deler av byen enn innsiden av leiligheten, eller bunnen av et ølglass! Ikke for det, å finne bunnen av ølglass kommer alltid til å være høyt på prioriteringslisten. 

Skal si mye skjer når jeg ender opp med å avslutte et innlegg med været. Men, sånn er det da alltids. Været er jo alltid en slager i døde samtaler, hvorfor ikke også da i en halvdød blogg?

Brrh.
Vinteren er på vei for fullt i Wien. På gradestokken ligger det på rundt 3-4 grader på dagen, og nærmere nullpunkt nå på kvelden. Røykepausen på skolen blir brukt til å hoppe opp og ned på stedet for å forsøke å holde varmen. I følge værmeldingen skal det også bli litt snø neste uke. Dette, kombinert med alle julemarkedene rundt om i byen, gjør at det skal mye til for at julestemningen ikke kommer i år!

Men det kalde været gjør at jeg sitter mer og mer inne i leiligheten. Suppe, te og varmeovn gjør det relativt lite attraktivt å gå ut i kulden alene. Ja, det blir for det meste alene. De fleste jeg har blitt kjent med i Wien går på Universitetet, så de har mye å gjøre i ukedagene.  Heldigvis er det flere på min egen alder på det nye kurset som startet i går. De har omtent like lite å gjøre om dagene som meg, så det kan være noe av kjedsomheten min kan bli gjort noe med. I morgen er vi en 3-4 stykker som skal ut og se på julemarkedene sammen, og mest sannsynlig kjøpe litt Punch og/eller Gluwein, som alle snakker om her borte. Gluwein høres egentlig ut som gløggen vi har hjemme, bare uten nøtter og rosiner. Jeg har ikke smakt den enda, men de fleste jeg møter på skryter av hvor godt det er. Vel, jeg finner ut i morgen om jeg er enig med dem! I mellomtiden kan jeg ikke annet enn å glede meg!

På julemarkedene er det også veldig mye som jeg tror kan bli fine julegaver. I dag tok jeg en liten tur til Karlsplatz og julemarkedet der. Jeg har enda ikke kjøpt noe på julemarkedene, men brukte en time på å bare gå raskt gjennom det ene jeg var på i dag. Det sier litt om hvor store de er. Og det er flere over hele byen! Det vi skal til i morgen, er det med rådhuset, som visstnok er det største. Det var også snakk om at vi skulle på et par andre, der alt er litt billigere. Men de er også en del mindre, så utvalget av fargede glassfigurer og hårspenner i lær er mest sannsynlig også veldig mye mindre. Likevel! Tror jeg vil ta et par sightseeing-runder, både på marked og i vanlige butikker, før jeg begynner med julehandelen. Det er så mye å velge mellom! Og jeg har fremdeles en del tid til å bestemme meg på!

Jeg er klar over at det har vært en stund siden siste innlegg. Kan ikke annet enn å beklage, men hver gang jeg snur meg skjer det noe nytt. Eventuelt hender det jeg er så trett etter dagen at jeg rett og slett glemmer å skrive.

Selv om det skjer ting relativt ofte, betyr ikke det at det er noe særlig å skrive om her. Det har for det meste vært lange spaserturer rundt omkring i byen og div. parker, tafatte forsøk på å lære tyske artikler, og færre øl-pauser enn jeg hadde foretrukket. Tiden går ganske fort, og jeg ble overrasket da jeg fant ut igår at første kurset er ferdig på fredag! Det neste begynner derimot på tirsdag, så det blir bare en «fridag» utenom helgen før det er tilbake til intensiv pugging.

Nå som Paula flytter tilbake til Romania til helgen, ser jeg meg selv i eg litt spesiell situasjon. Siden hun er mer eller mindre den eneste jeg har vært med den siste måneden, blir det rart å måtte se seg om etter «nye venner» igjen. Men folk er forsåvidt ikke vanskelige å ta kontakt med, og jeg vet om ei italiensk jente som skal videre på samme kurs som meg i desember. Hun virker veldig hyggelig, så jeg får se.

Men, tilbake til ting som allerede har skjedd!

Lørdag var en  kveld hendelsesrik kveld. Jeg hadde lovet Paula å bli med henne og noen venner av henne fra Romania på en konsert i 8-tiden med en noe spesiell komponist. Ettersom jeg er vandt til å høre på ganske variert musikk, tenkte jeg ikke noe særlig over det når hun forklarte meg at det var en ganske spesiell type musikk. Men med en gang vi kom inn i lokalet, ble jeg ganske usikker. Vi var nede i en gammel vinkjeller, relativt liten, egentlig, der det var satt opp stoler mot en slags scene. Normalt for en intimkonsert, kanskje? Vel. Med tanke på hvor lite lokalet var, kunne en klø seg litt i hodet over at det var satt opp høyttalere på hver tredje benkerad. Neppe nødvendig i et så lite  rom som bærer mye lyd av seg selv fra før av. Jeg fikk et sete alene i midten av stolene, fordi vi måtte splitte oss opp litt for å få sitteplasser, fordi vi hadde klart å rote oss litt bort mens vi prøvde å finne lokalet.  Det viste seg snart at mitt sete var det beste. For å kalle det vi hørte på konserten musikk, vil jeg si var å sette det litt på spissen.

Etter en kort introduksjon fra komponisten/kunstneren/kall det hva du vil (jeg husker dessverre ikke navnet på ham akkurat nå) ble nemlig lysene skrudd av, alle lukket øynene og en rekke bisarre lyder ble spilt av. For å si det sånn: forestill deg din mentale tilstand når du har høy feber og sterk hodepine (bare uten smertene). Så setter noen deg midt i en stor handlegate/travel flyplass/Wall Street når det skjer en stor børsendring. Og alle snakker med en merkelig nord-britisk dialekt som du bare forstår et par brøkdeler av. Så sitter du og hører på dette i en halvtime i strekk … Jeg kan trygt si jeg var rimelig lettet når det ble pause.

I stedet for å bli for resten av konserten etter pausen, gikk jeg videre på fest. Paula og hennes venner bestemte seg for at de ikke hadde lyst tidligere på kvelden, så det gjorde ingenting at jeg gikk fra dem. Jeg var invitert på fest av sønnen til de som eier leiligheten jeg bor i. Har så langt bare truffet på ham to ganger: en på smykkekunstutstillingen, så på fest nå på lørdag. Festen var bursdagen til et par venner av ham, der det var lov til å ta med andre venner og bekjente. Det var en flott forandring å komme til en fest der folk gjerne brukte litt lenger tid på å drikke seg «go’ i gassen», ettersom nattklubbene stenger så mye senere enn hjemme i Norge. Alle tar seg god tid til å bli godt brisene, men aldri for mye. Nattklubbene blir vanligvis ikke besøkt før i 2-3-tiden om natten. Selv om jeg var veldig usikker på om jeg orket mer når klokken slo 3 og festen begynte å bevege seg, endte jeg opp med å bli med. Trangt, varmt og under bakken, var det en opplevelse. Til nå har jeg bare vært på to nattklubber her, men det ser ut til at de ligner veldig på hverandre. Likevel, jeg liker meg der. Det blir kanskje litt mye etter en liten stund, men det funker.

Med tanke på at vi ikke kom til nattklubben før i 3-tiden, er det vel ikke noen overraskelse at jeg ikke kom hjem igjen til leiligheten før utpå morgenkvisten. Akkurat hva klokka var vet jeg ikke. Jeg var litt for opptatt med å stupe til sengs enn jeg var med å sjekke klokka. Det er lenge siden jeg har sovet så tungt.

De har forresten også fått opp de første juledekorasjonene! Fikk ikke tatt så mange gode bilder av dem i forbifarten

Slutt på andre helg i Wien. Føles rart, kunne sverget på at jeg har bodd her i flere måneder allerede. Ting faller så lett på plass her, og det er lite i dagliglivet som er krevende, til og med for en som har bodd her bare et par uker. Det eneste jeg ikke har kommet rundt til å gjøre enda, er å få tak i østerriksk telefonnummer, noe jeg planlegger å få gjort i løpet av de neste par dagene.

Aktiviteter finnes det nok av hvis en vil, og jeg har fått god hjelp av Paula til å finne ting å gjøre på om ettermiddagene og i helgene. Hun er rolig av seg, og liker ikke store folkemengder, men er likevel utrolig rastløs og drar meg gjerne med til utkantene av byen. Passer meg fint, ettersom jeg ellers bare hadde sittet inne og lest bøker, og/eller sett film/TV. Forrige gang var det Heiligenstadt, men denne gangen hadde vi et mer konkret mål. Vi skulle til Wotrubakirken i utkanten av Wien.

Etter en halvtimes tid på trikken, var vi endelig i rett bydel. Men det ingen av oss hadde tenkt noe særlig over før vi reiste, derimot, var i hvilken retning vi skulle gå for å komme frem. By-kartet mitt er etter hvert så slitt at det var en kamp å få brettet det opp uten å miste deler av det. Vi droppet det, og spurte heller en gammel dame i gata i hvilken retning vi skulle gå. Hun lo litt, men forklarte retningen likevel. Og det tok oss ikke lang tid å forstå hvorfor hun lo. Det tok oss nærmere 40 minutter å gå, i samme retning som vi kom fra med trikken. Heldigvis var det en ganske sjarmerende bydel, så den lange gangdistansen var ikke like ille som den kunne vært.

Så, klokken 4, kom vi endelig frem til målet med hele turen. Jeg hadde gått ut av leiligheten halv 2. Men den lange turen var verdt det.

Wotrubakirche

Wotrubakirken ble bygget på midten av 70-tallet. Den offisielle tittelen er  «Kirche Zur Heiligsten Dreifaltigkeit», men den blir lite brukt. Navnet «Wotruba» kommer fra skulptøren Fitz Wotruba, som laget en skulptur kirken er basert på. Ganske spesiell kirke, eller hva? Den ligger ganske høyt, og man kan se store deler av Wien oppe fra kirken.

Det er litt vanskelig å se på dette bildet, men rett ovenfor gata, under skyene, er Wien sentrum. Det er alltid litt spesielt når en kan se fra en viss høyde hvor stor et sted virkelig er. Med kollektivsystemet i Wien er alt liksom like i nærheten. Man tenker ikke over hvor stort det er, eller hvor mange mennesker som faktisk bor innenfor en kilometers radius (for ikke å snakke om alle de kvadratkm Wien består av).

Ekstra: en liten forklaring om kursene og hvordan de fungerer
Jeg sliter litt med hvilket kursnivå jeg egentlig er på. De studerer hos (deutschinstitut.at) tilbyr kurs fra vanskelighetsgrad A 1.1 (helt fersk) til C 1.2 (C 2.2 er det nivået du må hvis du vil studere tysk litteratur på universitetet. Ekspertnivå, med andre ord). Så er det to nivå innenfor hver bokstav, med to til tre «delmål», alle på en mnd hver. Nivået jeg trenger til slutt, er B 2.2. Når jeg kom hit, begynte jeg på nivå B 1.2. På fredag byttet jeg til A 2.1, men litt usikker på hvor lurt det var. Bytte måtte jeg uansett siden B 1.2 var litt vanskelig for meg, men det jeg er på nå virker litt for lett igjen. Mulig jeg kan bytte til A 2.2 eller 2.3. Får se i morgen.

Igår var det smykkekunstutstillinger over hele byen. (Ikke mindre enn 48, hvis heftet mitt stemmer.) Jeg var blitt invitert til en utstilling ikke langt fra der jeg bor av familien jeg leier av, og hadde fått beskjed om at jeg gjerne kunne ta med en venn, om jeg ville. Jeg tok med Paula fra klassen som jeg har fått relativt god kontakt med. Utenfor døra til leilighetskomplekset, møtte vi sønnen til de jeg leier av. Han gjettet hvem jeg var, enten fordi han har sett bildet pappa sendte av meg og brødrene mine så husvertene skulle ha en aning om hvordan jeg så ut, eller fordi moren hans hadde fortalt jeg skulle komme. Ettersom de andre ungdommene som var der kjente hverandre, var det vel ikke verdens største gjetning om hvem jeg var.

Hva vi hadde forventet oss, vet jeg ikke sikkert, men det var ganske sikkert ikke det som møtte oss i døra. I en leilighet på omtrent 80 kvadratmeter var det tettpakket med folk. Vi kom midt i en slags konsert, dvs. en mann som sang og spilte trekkspill, og satt derfor fast på det lille kjøkkenet. Etter mye flytting, tripping og banale tøyeøvelser for å prøve å få plass til alle, kom vi oss endelig inn i stua der utstillingen var. Selv om hovedutstillingen var smykker, var det også en del messingfigurer og malerier av andre kunstnere. Det var en god del abstrakt kunst, så noen av dem krevde sin dose fantasi eller kunstkjennskap. Likevel likte jeg mye av der, spesielt messingfigurene.

Smykkene var noe for seg selv. Mange av dem var interessante, men utseendemessing kunne man på et par av dem lurt på om det var et barn som hadde laget dem. Men der igjen var det også mange som var elegante, så vel som fargerike og hverdagslige. Det som var mest spesielt, var hva kunstneren hadde brukt for å lage smykkene. Alt fra kirsebærkjerner til ull under fargerikt pleksiglass og diverse kjøkkenredskaper. Hvordan hun i det hele tatt fant ut at tippen av en salat-skje kunne bli en fin ring, har jeg ingen anelse om. Resultatet var veldig spesielt, men utrolig kult! Litt dyrt kanskje, med minstepris på en liten ring til 45 € og maxpris på et slikt nivå at jeg fortrengte tallet kort etter å ha lest det. Men der igjen skal vel kunstnere óg leve på mer enn luft og vann.

Mot slutten av utstillingen ble det vist frem et par filmer, laget av et par ungdommer i rommet. Det var avslutningsoppgaven deres etter endt studie. Hvordan de kjente kunstneren og ble bedt om å vise filmen, vet jeg ikke, men de var da der. De viste en kort film på kanskje 2 minutt, før de satt på avslutningprosjektet sitt som varte i nærmere 5. Den var absolutt verdt å vise frem. Med sterke farger, kontraster og rytme, var den interessant å se på, for alle aldre. Applausen de fikk etterpå var vel fortjent!

Etter utstillingen ble jeg og Paula spurt om vi kunne tenke oss å være med ut og ta en drink med de andre på vår alder. Vi takket ja, og endte opp på en bar jeg har gått forbi 2 ganger daglig siden jeg kom hit uten å legge merke til den. Den minnet veldig om Jimmy Legs i Haugesund før den ble lagt ned, dog en del lysere, og med yngre klientell. Musikken gikk for det meste (den kvelden) i reggae, så det var en relativt munter stemning blant oss. Det var veldig koselige folk, og jeg er veldig glad for at vi bestemte oss for å bli med.

Det ble dessverre ingen bilder denne gangen. Smykkekunstutstillingen var for pakket til at det gikk an å ta noe særlig til bilder, og det var for mørkt i baren.

Dere får heller bruke fantasien og se det for dere :)

Det har vært en interessant helg. Siden jeg var litt usikker på hvordan Østerrike feirer Hallowe’en, bestemte jeg meg for å gå ut i gatene litt tidlig på kvelden. For det meste skjedde det ikke så mye, og det fantes veldig lite dekorasjon i gatene, private vindu og butikkvindu. Først var jeg veldig usikker på hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg bestemte meg for å gå ned til sentrum, i håp om at det ville være en eller annen form for underholdning eller event. Forventet vel egentlig at det skulle være noe for barn.

Etter å ha hoppet av på Karlsplatz, ble jeg derimot skuffet. Det var nesten ingen å se, bortsett fra et par mindre turistgrupper på vei bort til teateret. Jeg gikk derfor videre mot Stephansplatz, som er en 5 minutter gange fra Karlsplatz. Med musikk på ørene, ble jeg derfor skuffet til å begynne med. Jeg satt meg ned på en benk, og ble ikke oppmerksom på musikken som ble spilt lenger bort i gata før et par jenter spurte meg om jeg visste hvor Victoria’s Secret var. (Det visste jeg ikke.) Med en gang øretelefonene kom av, fikk jeg med meg at gatene ikke var fullt så tomme som jeg først trodde. Det viste seg at det var konsert midt i den største og dyreste handlegata i Wien. Techno, selvfølgelig. Men i stedet for en vanlig konsert utenfor katedralen, var dette en «bevegelig» konsert. «Bandet» stod på en liten scene på lasteplanet til en bil, som hvert 10 minutt kjørte et par meter frem. Gaten bak bilen var fullstappet i  tenåringer og unge voksne med masker og øl i hånden. Jeg kom raskt i snakk med en fyr i gata, og vi bestemte oss for å gå videre i lag.

Konsert

Etter et par cocktails i en American Bar og en øl og to i en fullstappet litt mindre bar, skulle vi videre på nattklubb. Den første vi gikk til var på Praterstern. Den var derimot så full at de hadde stengt dørene. I stedet for å gå tilbake til sentrum, som jeg foreslo, insisterte han jeg var med å prøve en annen nattklubb et lite stykke bortenfor. Etter å ha stått en halvtime i kø til den nattklubben, ble jeg passe irritert da jeg fant ut at de ikke ville la oss komme inn. Vaktene hadde ingen spesiell grunn hvorfor. Grunnene varierte fra at han jeg var med hadde på seg feil jakke, til at jeg hadde tatt en sigarett mens vi stod i kø. Den siste ga ingen mening, da de var fullt villige til å la meg gå inn på nattklubben alene. Etter å ha argumentert med vaktene en stund, stakk vi endelig tilbake mot sentrum, og fant en klubb der vi begge fikk komme inn. Det var langt under gatene, i en kjeller. Det minnet meg litt om den type nattklubb man kan se i britiske tenårings-serier på TV. Likevel, det var veldig morsomt, og jeg koste meg utover natta. Siden det ikke er så mange nordmenn i Wien, ble jeg sett på som ganske eksotisk, og fikk en del oppmerksomhet. Jeg kom ikke hjem til leiligheten før i 7-tiden om morgenen. Man kan trygt si jeg krasjlandet i sengen fullt påkledd.

Lørdagen, gikk til å sove. Gangsperr over hele kroppen etter all dansingen og gåingen, orket jeg ikke annet enn å ligge i senga. Jeg husket litt for sent at butikkene ikke har norske åpningstider i helgene, og kom akkurat ikke tidsnok frem til å handle middag. Det ble derfor kyllingkebab på meg igår. Ikke for det, det var veldig godt!

I dag var jeg og ei jente jeg har blitt kjent med i klassen vært ute ilag. Vi avtalte å møtes klokka 10. Planen var først å gå på loppemarked, før vi skulle videre på museum. Hver første søndag i måneden er det gratis inngang på en håndfull museer i Wien. Det vi ikke hadde tenkt på, var å finne ut hvilke museer som var gratis, og hvilke vi måtte betale for. Selvfølgelig var ingen av de vi besøkte gratis.

Etter å ha gått rundt en stund, ga vi opp. Ingen av oss hadde Internett-tilgang på mobilen, så det var ikke mulig å Google det for å finne ut hvor vi eventuelt kunne gå. Vi bestemte oss heller for å ta en av U-Bahnene til siste stoppested. Vi endte opp i Heiligenstadt. Det var ikke helt hva noen av oss hadde sett for oss. Ved den ene utgangen var det bare et stort industriområde. Ved den andre var det en bygning som jeg synes så veldig kommunistisk ut. Når vi rundet hjørne, fant vi ut at det ikke var langt fra sannheten! Akkurat hva bygningen er, om det er en vanlig boligblokk eller en type studenthjem, vet jeg ikke. Helt ærlig var det litt ubehagelig å være der, så jeg bryr meg ikke noe særlig uansett.

Alt i alt har det vært en koselig helg. Nå er alt som gjenstår å gjøre lekser og lese litt mer tysk. Det begynner å gå bedre, og jeg kan ha samtaler med andre på tysk, men det er vanskelig å ha en skikkelig samtale med folk. Men, så lenge jeg får utvidet vokabularet litt, kommer nok grammatikken inn etter hvert også!

I går morges begynte første skoledag. Det er annerledes fra forrige gang  jeg var her.

For det første er vi en mye mindre gruppe. Forrige gang var vi en kanskje 16 stk, mens denne gangen begynte vi med 6. Tallet gikk opp i lunch-pausen i dag til 8. Det var et par jenter som byttet over til vårt kurs, fordi deres eget var litt for lett. Gruppen er grei, og på mange måter er det greit å være så få. Man er nødt til å snakke i timen. Selv om vi ikke ber om det selv, er læreren veldig flink til å få alle til å snakke opp. Hun tvinger ingen, men ber oss etter tur om å lese noe høyt, eller løse en oppgave høyt for klassen. Siden vi er så få, er det ingen som har særlig mye imot det. Jeg tror vi komme til å få det veldig koselig ilag videre.

Dammen/fontenen utenfor Karlsplatz er nå fullt av Wien i miniatyr

For det andre, er vi i et annet lokale denne gangen. Det er en 5 minutter gange fra hovedbygningen og kontoret, i et lite, ganske kaldt, klasserom. Heldigvis har vi en veldig brukbar varmeovn. Jeg passer på å sitte rett foran ovnen, så jeg har det veldig fint i timene!

Skolen er fra 9 til 12, som egentlig er et ganske bra tidspunkt, ettersom det etterlater resten av dagslyset til å se byen, gå tur, ta bilder (når jeg først kommer på det), og vindu-shoppe. De mest interessante butikkene jeg går forbi, er naturligvis de med alle de spennende drikkevarene! Må vanligvis rive meg bort for ikke å bruke alle matpengene på drikke jeg uansett ikke får tatt med hjem. (Det hadde blitt alt for mye bagasje. For ikke å snakke om at jeg har tenkt å holde meg til kvota.) Det blir definitivt et par spennende julegaver når jeg kommer hjem. Først må jeg bare bestemme meg for hva jeg skal kjøpe!

Det kan dessuten se ut til at det kan bli et par flere innlegg en jeg først hadde sett for meg. Har blitt invitert med på konsert senere i måneden av ei jente i klassen jeg snakket litt med etter skolen. Eieren av leiligheten jeg bor i har også spurt om jeg vil være med på en kunstutstilling av noe slag neste uke. En venninne av henne er visst smykkekunstner, og hun skulle blant annet ha en utstilling. Jeg tenker å gå, da jeg tror det kunne blitt morsomt. I tillegg til at min «sosiale krets» begynner å utvikle seg, begynner jo også julemarkedene snart! Jeg gleder meg vilt til å se. I en så stor by, med så mange forskjellige kulturer (og som er så interessert i kultur,) kan jeg se for meg at det blir litt av et syn! Derfor, for å unngå litt vel lange innlegg når jeg først kommer i gang, skal jeg prøve å legge dem ut litt kortere oftere.

En av de færre gatene jeg fant der det faktisk var «høsttrær»

Ellers har ikke høsten slått til for fullt i Wien enda. Noen av trærne har begynt å gulne, men veldig få har mistet mange blader. Tror derimot ikke det er lenge igjen; det er passe kaldt her borte! Akkurat hvor mange grader det er vet jeg ikke, men det ligger ikke langt over null på kveldene! Heldigvis er det for det meste vindstilt, så med et godt skjerf er det ikke så ille. Og på dagene er det fremdeles en del sol, og siden mange av gatene her er relativt breie, er det ikke verre enn å gå litt fort i sola hvis det begynner å bli litt for kaldt. Vurderer likevel sterkt å kjøpe en god vinterjakke før neste uke er ferdig!

Så, etter et høyt uttrykt ønske fra min kjære tante, har jeg nå opprettet blogg.

Jeg har aldri hatt en blogg før, så dette kan bli spennende. Har allerede brukt en halvtime på å unngå inteteksisterende fallgruver i forbindelse med registrering og oppretting av nytt innlegg. Jeg skal liksom være en del av den tekniske generasjonen, men ærlig talt er jeg mer enn litt for mange jeg kjenner, på tvers av generasjoner! Helt ærlig sitter jeg nå og lurer på om jeg skal klare å legge ut dette innlegget på min egen blogg! Skulle ikke forundre meg om det heller kom opp som kommentar på noen andre sitt innlegg. Men, det skal vel litt til, går jeg ut ifra!

Så, hovedgrunnen til at jeg legger dette ut er, som sagt, på grunn av tante. Jeg var en måned i Wien i september, og hun syntes jeg tok litt for lite kontakt(beklager den). Etter litt spøk i en familiemiddag om å opprette en blogg, har jeg funnet ut at det kanskje ikke var en så dum idé. På denne måten kan alle som er interessert følge med. Óg slipper jeg å fortelle akkurat det samme i 5 forskjellige Facebook-chatter! Det finnes grenser for hvor mange måter man orker å omformulere en hendelse på! (Jeg er ikke en av dem som kopierer den samme samtalen til flere, nei.)

Men, som det står i tittelen, er jeg nå tilbake i Wien. (Skal være her i tre måneder denne gangen, med unntak av juletider.) Ankom flyplassen i 2-tiden i dag. Uten bagasje.

Ved mellomlandingen på flyplassen i Frankfurt, var det ikke tid til å få med kofferten på rett fly. Noe jeg fant ut etter nærmere en times venting ved bagasjebåndet. Ble litt stresset, men ble fort fornøyd, da jeg fant ut at i stedet for å måtte drasse den tunge kofferten etter meg over halve Wien, blir den nå levert på døra til leiligheten! Den burde faktisk være her hvert øyeblikk. Da er det for en gangs skyld verdt det å unnvære pysjamasbuksa litt lenger!

Dermed sitter jeg i leiligheten, med en billig flaske hvitvin (som ved et enormt tilfelle heter Muskat), frossenpizza, og sjokolade! I motsetning til Freia har Milka funnet ut hvordan man blander Oreo-kjeks i melkesjokolade. Den er faktisk veldig god! Leiligheten er veldig koslig. Så langt er det eneste jeg har å pirke på den enorme mengden gult, og at det ikke går an å justere høyden på kontorstolen. Til gjengjeld, derimot, står det en fin samling vinglass i skapet. Både champagne, massive rødvinsglass, hvitvinsglass og, til min store glede, cocktailglass! Dette, sammenlagt med den utrolig lave prisen på sprit, kan tyde på at dette bli noen flotte tre måneder!

Videre i løpet av oppholdet skal jeg prøve å holde bloggen oppdatert, ihvertfall et par ganger i uken. Og skal prøve å legge med bilder. Legger med ett par nå fra forrige opphold. Har ikke kommet langt nok til å ta noen idag!

Enjoy!

Schloss Schönbrunn

Te-cocktails og kaffe på menyen!

I nordtårnet av Stephansdom