Muskat

Hvor mange bokstaver kreves det for å skrive «fartsgrense»? 26, hvis du snakker tysk. Virkelig? Trenger man nesten hele alfabetet for et ord med så enkel mening? Noen ganger lurer jeg på om tyskerne oppfant alle grammatikkreglene, for ikke å snakke om halvparten av ordene, bare for å gjøre det vanskeligere for andre å lære seg deres språk.

Vel, muligens ikke. De fleste språk har vel ord og regler som folk i andre land finner unødvendige, irriterende eller rett og slett tåpelige. Slik er det for eksempel med meg og tysk. Språket har begynt å komme mer på plass, og dermed også forståelsen av alle de intrikate reglene. Men, selv om jeg nå (delvis) forstår dem, gir de enda mindre mening enn de gjorde da jeg slet med å lese ferdig sidene i en bok. Da var det meningen bak ordene jeg prøvde å forstå, ikke grammatikken i seg selv. I hvert fall til en mye mindre grad. Det sier dog seg selv. Et enkelt ord på tysk kan på mange måter representere en hel setning i norsk eller engelsk. Mange er lange, gjerne med tre pluss pluss ord satt sammen. Det krever med andre ord ofte en del konsentrasjon for å finne ut hvilke ord en skal slå opp i ordboka for å få meningen av hele «original-ordet» til slutt. Et tips for folk som sliter med ordbindingsfeil i norsk: hold deg langt borte fra tysk! Både for din egen del, og den stakkar personen som skal prøve å lese det du har skrevet etterpå!

Likevel er det, og har alltid vært, språket som er den vanskeligste delen med å bo i Østerrike. Med mindre du ikke lever av pappas penger og må finne deg en jobb til å livnære deg selv på. Arbeidsmarkedet for folk uten tyskkunnskaper er, mildt sagt, lite. Selv har jeg ikke lett så mye, men har hørt fra andre i klassen hvor mye de sliter med å finne noe annet en MacDonalds. Glad jeg ikke er der helt enda! Men det kommer nok fort nok. Når det blir varmere i været finnes det grenser for hvor mye jeg gidder å sitte i ro. Da må det i det minste frivillig arbeid til for å finne noe annet å gjør enn å vandre gatelangs gjennom hele byen. Ikke at det hadde vært et stort problem heller. Men de sier jo så, det er menneskelig instinkt å være til nytte på en eller annen måte. Det gjelder nok meg og. Etter hvert. Forhåpentligvis.

Akkurat nå er været her nede ganske vekslende. For et par dager siden var det så kaldt at jeg var redd for å fryse av meg fingrene. I dag skinner sola, og det er relativt varmt, så lenge man unngår skyggen. Men der igjen, så lenge jeg har bodd her, har det vært tilfelle. Helt siden september har været vært veldig av og på. Heldigvis er det ikke så mye snø som mange hadde ventet seg! De fleste jeg kjenner her er ganske skuffet over det. Jeg, derimot, er veldig fornøyd! Med sola kommer energien, og med energien kommer trangen til å komme ut og se andre deler av byen enn innsiden av leiligheten, eller bunnen av et ølglass! Ikke for det, å finne bunnen av ølglass kommer alltid til å være høyt på prioriteringslisten. 

Skal si mye skjer når jeg ender opp med å avslutte et innlegg med været. Men, sånn er det da alltids. Været er jo alltid en slager i døde samtaler, hvorfor ikke også da i en halvdød blogg?