Muskat

Det er morsomt de små tingene man etter hvert legger merke til i andre kulturer. Her i Wien har jeg alltid hatt inntrykket av at norsk og østerriksk kultur er ganske likt! Og det er de også, i grunn. Likevel er det et par småting som jeg skulle ønske jeg var oppmerksom på litt tidligere.

Hovedtingen er, uten tvil, hvor høflige alle er her. Det var jeg forsåvidt klar over fra starten. Jeg var bare ikke sikker på hvordan jeg skulle gå rundt det; hva som var greit, og hva som ikke var det. For eksempel er folk veldig vage når det kommer til å uttrykke negative følelser overfor et bestemt tema. Hvis man har en samtale med noen og kommer innpå hva man liker å gjøre på fritiden, er det i Norge relativt akseptabelt å komme med en direkte negativ reaksjon på andres fritidssysler. For eksempel «jeg har aldri helt forstått hva som er så interessant med fotball» eller (litt høfligere) «personlig finner jeg ikke fotball særlig interessant … Men for all del, fortell meg alt om den Britiske fotball-ligaen!».

I Østerrike, derimot, og muligens i resten av verden, for alt jeg vet, er det bedre å tusle rundt grøten og svare med ting man overhodet ikke mener: «Fotball virker veldig interessant, og jeg har alltid vurdert å prøve det ut selv, men har aldri funnet tid til det».  Oversatt til norsk: «Jeg har ingen interesse av å løpe rundt og rundt i evigheter på jakt etter en rund ting laget av lær». Det er det samme som hvis noen kommer med et forslag man egentlig finner helt forrykt. Heller enn å si hva man egentlig mener, sier man «det er en veldig god idé, men jeg tenkte at vi kanskje heller kunne …»

Etter hva jeg er vandt til hjemme, der det høfligste man hører til et absurd forslag er et langtrukket «Mjaaa …», virker det å kalle en månelanding med en vanlig nyttårsrakett en «god idé» som en direkte fornærmelse av min intelligens. Derfor er det også vanskelig å ta seg i skinnet når jeg snakker med lokale og prøve å ikke lage spesielle grimaser eller rynke brynene til de merkeligste ting! Så langt har jeg ikke gjort særlig stor suksess.

Heldigvis har jeg heller ikke hørt så mange meget spesielle forslag at det gjør noe. Men etter flere år med et over-uttrykksfullt ansikt, er det vanskelig å legge bånd på seg, også i mildere, mer hverdagslige tilfeller. Som igjen gjør det å bli bedre kjent med de fleste lokale litt mer krevende. Både fordi jeg sjelden vet hvordan jeg skal reagere på diverse ting de sier, og fordi jeg aldri helt forstår om de mener det de snakker om. Det er nemlig sånn, at mens alle andre her kan ta et hint, har jeg null erfaring med å finne ut om «ja, vi burde definitivt ta en kaffe en gang», er et ærlig «ja», eller et høflig «nei». Så lagt har jeg funnet ut at den beste måten å avgjøre det på, er å sende dem en melding neste dag og se om de faktisk avtaler et spesifikt tidspunkt. Den skal østerrikerne ha: de lager ikke avtaler for så å ikke møte opp!

Men selv om det å bli kjent med de fleste har vist seg en større utfordring enn jeg forventet, vil jeg kalle meg selv heldig. Jeg har blitt kjent med flere som finner min relativt direkte personlighet, om ikke sjarmerende, så i hvert fall underholdende! Mulig at de er få, men i det minste har vi interessante samtaler. Og om ikke annet passer de på at jeg faktisk beveger meg utenfor leilighetens fire vegger en gang i blant, også i helgene!

Fun fact: Hver gang jeg går inn i en butikk, har de ansatte en spesiell måte å hilse på. Det har tatt meg fire måneder å finne ut akkurat hva de sier. Helt i begynnelsen, da jeg kom i september, var jeg en smule forvirret over at alle hilste med å si «biscuit». For det første er det et engelsk ord, for det andre gir det ingen mening å hilse kunder ved å si «kjeks». Spesielt når de aldri har et fat med kjeks å tilby tilgjengelig. Etter et par uker slo jeg meg til ro med at det sikkert var «bis gut» de sa. Det og en relativt spesiell hilsen, men det var det nærmeste jeg kom noe som kunne minne om en hilsen på tysk. Da jeg tilfeldigvis kom til å nevne dette for en venn forleden dag derimot, brøt han ut i gapskratt. Det viser seg at ikke bare har jeg hørt feil. Jeg har klart å omgjøre «grü» til «bi». Hva de faktisk sier når jeg går inn i en butikk, er «Gruß gut».  Det har vært ganske klart en stund nå at Wien har en ganske spesiell dialekt, men man skulle likevel tro at jeg etter hvert klarte å skille to så utrolig forskjellige lyder!